Publikum har uteblitt fra hockey-VM. Og de som kom, ble kastet ut for å juble.
“Du fattar tydeligen inte svenska. Det måste vara något fel på dig”, sa den ene vakten.
Det var utenfor Globen. To vakter hadde meg i fast grep og slepte meg i retning T-banestasjonen. Bare minutter tidligere hadde vi vært i ekstase over norsk drømmehockey mot Tyskland. Problemene startet noen minutter ut midtperioden, da Norge hadde gått opp til 5-0. Det var game over. Tyskerne kunne ikke svare nå. Vi kastet oss om halsen på hverandre. Vi hadde booket billettene til denne kampen i juni i fjor. Gledet oss helt sykt. Ikke i vår villeste fantasi hadde vi trodd på dette. Nordmennene i Globen startet å synge “oj-oj-oj-oj-oj-oj” (fra Bob Marleys Buffalo Soldier). Det er standardmåten å erte motstanderens keeper på i norsk hockeysupporterkultur. Tyskland hadde byttet keeper på 0-3. Ville de bytte igjen?
Men vi skulle slett ikke ha sunget med. Vaktene var over oss.
“Så beter man sig inte”.
Det var kanskje ikke den peneste måten jeg svarte vakten på, men jeg forklarte dem at vi var helt overlykkelige over det som foregikk på isen. De satte en vakt til å passe på oss. Seks familiefedre fra Norge som i et øyeblikk levde ut flere år med hockeyfrustrasjon, ble overvåket.
På 6-0 var det slutt for meg. Rett etter at vi hadde high-fivet tsjekkerne på raden bak oss, kom vakten igjen. I møte med autoriteter som har et ekstremt markeringsbehov, reagerer jeg dårlig.
“Men helvete heller, nå må du for faen gi deg. Sjekk resultattavla”.
“Nu åker du ut.”.
Alt vi hadde gjort var å juble for Norge, og bedt vaktene med sterke ord at de måtte kutte ut maktdemonstrasjonen sin.
Jeg hadde vist attityd og mangel på respekt for ordensvaktene, var grunnen til utkastelsen. Jeg prøvde å forklare at jeg slettes ikke er noe ordensproblem, vi hadde bare jublet. De ville ikke høre.
“Du fattar tydeligen inte svenska. Det måste vara något fel på dig”, sa den ene vakten.
Jeg så neseborene hans trekke seg sammen. Stilkene øynene allerede satt på vokste seg litt lengre. Begge hadde et hardt tak rundt hver av mine overarmer og håndledd. Ikke vondt-hardt. Men hardt nok til at det kjentes. De hadde meg i sikkert grep. 65 kilo fordelt på 167 centimeter. Colabunn-briller og helt edru. Men likevel så pass til sikkerhetsrisiko at to vakter tilnærmet bar meg vekk fra arenaområdet. Jeg kjente aggresjonen deres i hvert skritt.
Jeg kjente de løsnet grepen, festet dem igjen. Som om de myket opp musklene, varmet opp, gjorde seg klare.
Helt til da hadde jeg trodd jeg kunne snakke fornuftig til dem. Si “OK, jeg har lært leksa.” Så langt hadde det ikke virket med “ hør her, jeg er helt nykter, ikke farlig for meg selv eller andre. Vi er på hockey-VM, leder 6-0 og har det skitkul”. Det er et lite tricks jeg bruker når jeg snakker med svensker. God diksjon, og klem inn svenske ord de stedene der den norske varianten ikke vil bli forstått. Samt litt bytte av ordstilling. Det gir svensken en følelse av å forstå norsk, og da blir han litt glad. Og samtalen flyter lett. Det er litt skavlansk, jeg vet, men det funker.
Men her var det jeg, som har sittet klistret til svenske Tv-sendinger siden 1981, som visstnok hadde et språkproblem.
“Du fattar tydeligen inte svenska. Det måste vara något fel på dig”. Et bllig knep for å få meg til å føle meg liten, en helt åpen provokasjon. Stemmen gikk opp på “dig”. Grepene festet rundt armen min ble litt hardere.
“Sluta tjata, börja spela hockey”, pleide den finske treneren til Frisk Asker å bruke i båsen når det ble litt mye tull på isen. Sitatet fra Henri Hamberg er blitt en gjenganger i gjengen min når det er best å holde kjeft og bare bite tennene sammen.
Dette var ingen tid for tjating. De testet meg nå. “Det måste vara något fel på dig”. Sjekket om jeg ville bite på provokasjonen deres. Jeg kikket forsiktig til hver side. Ingen mennesker å se. Øynene gled i retning broen over T-banelinja. Folketomt.
Jeg sa “ja” og “OK” til alt de sa. Ingen tjating nå. De bare ventet på en unnskyldning. Om de ønsket å gi meg et par nyreslag, ville det ikke være noen til å bevitne det.
Nå var jeg var rett og slett redd.
“Lämna slipsen hemma”. Globen sto ferdig til A-VM i 1989. Hjemme i gata hadde vi vært mest opptatt av Bykov, Yzerman og (min favoritt) Brian Bellows. Men nyhetsinnslagene på svensk TV fortalte oss at det sportslige ikke var det eneste som foregikk. Globen var første idrettsarena i Skandinavia som henvendte seg til et corporate publikum. Andelen tilskuere i dress og slips var slående. Det ødela atmosfæren på hockeykampene. Noen hengte opp et banner der det sto “lämna slipsen hemma”. 23 år senere skulle de røde Globen-setene skrike etter å befolkes. Av folk med eller uten slips.
Toppene i det internasjonale ishockeyforbundet og den svenske arrangøren har sikkert snakket sine smartphones tom for batteri etter søken om å finne ut hva som er gått galt med dette VM-et. De la to og to sammen, med summen ser ut til å ha blitt tre. Kjempeinteresse for hockey i Sverige. Check. Tre Kronor – folkets landslag – stappet med NHL-stjerner. Check. Utenlandske verdensstjerner som Jevgenij Malkin. Check. Så hva er faktor X i ligningen? Å herregud, VM skal hit neste år også.
Prisene har vært i drøyeste laget, men selv da prisene ble satt ned betraktelig var det de tomme Globen-stolene som ga størst inntrykk. Sverige-Italia trakk vel 9000. En lørdag kveld. Perfekt for en tur på hockeymatch med kompisgjengen. Selv VIP-losjene sto ubrukt. Til storoppgjøret Tsjekkia-Russland kom litt over 5000, med familievennlig kampstart kl. 16.15 på en søndag. På Norge-Tyskland søndag kveld var vel en tidel av Globen-stolene opptatt. Vi satt på langsiden, med en gjeng tsjekkere bak oss. Det var bare oss.
Tomme VIP-losjer på Sverige-Italia
Idrett på dette nivået er en arena for folklore og følelser, en mulighet til å gjenoppleve historiske øyeblikk, skape nye, og begrave noen spøkelser. Jeg husker nabogutten på ti år som hylgråt da Norge tapte den avgjørende kampen mot tyskerne i 1990 og rykket ned fra A-VM. Ingen som har fulgt det norske hockeylandslaget kunne følelsesløst se på det som var i ferd med å skje i Globen. Vi pulveriserte Tyskland. Stephen Foyn bommet på en stor mulighet i sluttsekundene i 1990. Nå gikk alt inn. Av alle lag i alle sporter, er det hockeylandslaget jeg føler mest for. De har aldri tjatat, de har bare spelat hockey. Nederlag på nederlag. Den norske hockeyspilleren har svart med å legge inn ekstra treninger. Før skole eller jobb. Mens kona har sittet hjemme med småbarnsflokken, har den norske hockeyspilleren bitt tennene sammen og gått på trening. Og blitt bedre. Uten å få noen anerkjennelse fra sitt eget folk. Hardt arbeid og tanken på å bli bedre gjennomsyrer Hockey-Norge. Verdier selve nasjonen er bygget på. Det er overdrevet patriotisk å si, men vi er i midten av mai, så det er lov. Spesielt når Roy Johansen og hans tropp av norske hockeymenn er best i verden.
Dette var oppreisningen. Nå fikk vi betalt for alt. Vi ville juble. Men fikk ikke lov.
Å finne X-faktoren i ligningen om den svake publikumsoppslutningen, er ikke så vanskelig. Du drar på idrettsarrangementer for å leve. Vise følelser. Drømme deg vekk. Du vil delta i kampen. Dekke skudd, ta i mot taklinger. Fyre av noen harde ispucker. Du vil juble. Når det ikke er lov, da blir du hjemme. Uansett hvor høy eller lav prisen på inngangsbilletten er.
Toppidretten definerer seg underholdningsindustri nå. Vi skal være konsumenter . Å behandle kundene dine som potensielle voldsforbrytere er derfor en svært dårlig forretningsmodell.
“Tickets! Anybody buying or selling tickets?” Stemmen som møtte oss da vi gikk ut av T-banestasjonen til første kamp lørdag (Norge-Latvia) var like sliten og grå som hvilken som helst bydel i Øst-London, der dialekten hans hørte hjemme. Han hadde ikke bein. Satt i motorisert rullestol. En old school ticket tout som har livnært seg på svartebørs ved diverse idrettsarrangementer i førti år. Med bunker av billetter stikkende opp av lommene, har han fortsatt å leve det gamle livet. En litt mer trøblete sikkerhetskontroll på flyplassene enn i the old days, er eneste forandring. Han var ikke alene. Det vrimlet av billetthaier. De dyttet seg vei i de ordinære billettkøene for å få solgt unna. Ingen vakter eller politi brydde seg.
Svartebørssalget foregikk helt åpenlyst
I ettertid har jeg tenkt på svartebørsselgerne. De to vaktene som grep fatt i meg utenfor Globen, hadde bedt meg forsvinne fra området. Dét hadde de myndighet til.
“Du kan gå åt dét hållet, eller dét hållet”. Om jeg ikke gjorde det, ville de gjøre det for meg. Jeg ba om å få vente på kompisene mine. Mine kläder var inne i hallen. Pengene mine likeså.
“Det får vara kvar där inne”.
Hvilken myndighet hadde de til å bære meg vekk, spurte jeg.
“Det här är vårt område”, ble jeg forklart. Jeg er ingen ekspert på svensk lovgivning, men det låter merkelig at den svenske staten har outsourcet maktmonopolet på en kvadratkilometer stockholmsk jord til et privat vaktfirma. Og sist jeg sjekket var allemannsretten like verdifull for det svenske folk som hjemme i Norge. Hvis dette var deres område, hvorfor grep de ikke inn mot dem som drev svartebørs rett utenfor billettboden? Det er i så fall en dårlig businessplan.
De grep fatt i meg og slepte meg bort til T-banestasjonen.
“I’m gonna explain this in English, so you understand”, sa den andre vakten da vi nærmet oss broen over T-banelinja. Med den svenskeste engelskuttalen du kan tenke deg.
“Det går fint med svensk”, sa jeg.. Og han forklarte – på svensk – at konsekvensene ved å vende tilbake til Globen-området betydde en natt i cella. En trussel de hadde gjentatt flere ganger. “Polisen skiter i om du bara går i en t-skjorta”. Samtidig kjente jeg det klødde i fingrene deres.
De slapp meg. Heldigvis. Jeg hadde ikke bitt på provokasjonen deres
Der sto jeg, kun i ført en norsk fotballandslagsdrakt, i den kalde stockholmskvelden, som en personifisering av det norske fotballandslaget. Ute i kulda, utestengt fra festen.
Det er VM i Stockholm også neste år. Jeg kommer ikke.
