Johnsens VM-blogg dag 21

«Soy Celeste, soy Celeste, Celeste soy yo» er ordene alle uruguayanere vil synge, nynne og rope i dag.

Når Oscar Tabarez er ferdig med sin peptalk, vil kaptein Diego Lugano ta førstestemmen og lede an spillerne når de synger denne kampsangen rett før de går på banen. Alle Uruguay-supporterne inne på Soccer City i Johannesburg vil synge det samme. Barer, hjem og offentlige plasser der folket i Uruguay samles for å se kampen vil preges av én melodi – «Soy Celeste».

Flere har undret seg på hvorfor de søramerikanske lagene gjør det godt under VM. Jonas Gahr Støre mente til og med at den vanskelige økonomiske situasjonen i Europa kan være noe av grunnen til at noen land har gjort det dårlig, og satt dette opp mot den optimismen som hersker i samfunnene på den andre siden av Atlanteren. Mens det er forfriskende å høre en politiker anerkjenne fotballens kraft i verden, i stedet for å avfeie det som noe vi sportsidioter befatter oss med, er kanskje grunnen ganske enkel:

Dette er gode lag.

Estadio Centenario er Uruguays nasjonalstadion. Kortendene på stadion heter Amsterdam og Colombes, oppkalt etter arenaena der Uruguay vant to OL-gull på 1920-tallet. Fotballturneringen under OL var et de facto verdensmesterskap, før det fantes et verdensmesterskap. Og når FIFA først bestemte seg for å arrangere et eget VM, da vant Uruguay like greit det også. De hadde antakelig vunnet i 1934 også, og de hadde stilt opp. Da VM kom i gang igjen etter 2. verdenskrig, stakk dette lille søramerikanske landet av med gullet igjen.

Uruguay er et land der fotball- og VM-historie sitter i veggene hjemme hos folk. Og dagens spillere bærer den uruguayanske fotballhistorien med stolthet – og ikke som en tvangstrøye som i enkelte andre land – og en form for ansvarsfølelse. De har kanskje VMs beste trener i Oscar Tabarez, og spillerne er sammensveiset. Mange av dem er barn av mennesker som ble torturet av militærjuntaen som styrte Uruguay fra 1973 til 1985. Siste VM-kvalikkamp i den søramerikanske kvalifiseringen, mot erkefienden Argentina, ble spilt få dager før presidentvalget i Uruguay. Det store valgkamptemaet var om amnestiet torturistene hadde nytt siden 1985 skulle oppheve. Spillerforeningen i Uruguay stilte seg bak forslaget om å rettsforfølge torturistene – og landslaget løp ut på Centenario-stadion med rosa armbånd til støtte for kampanjen. Landslaget godtok ikke fortielse av fortiden. Det er en litt annen måte å knytte bånd mellom landslag og publikum på, enn å invitere Se og Hør til kjendisfest på Oslo Vest.

De måtte riktignok gjennom playoff mot Costa Rica for å komme til VM. Men den søramerikanske VM-kvalifiseringen er knallhard. Hvert lag spiller 18 kamper hjemme og borte, noe som involverer lange reiser til land der ikke alt nødvendigvis er helt topp moderne, spesielt for spillerne stasjonert i Europa. Det er få som klager, noe som setter Norges hard kritiserte Sør-Afrika-reise i fjor i et visst perspektiv. Kvalikgruppen inneholder ingen Liechtenstein, Andorra eller Færøyene. Det er ingen enkle poeng å hente, og mange kamper spilles i høyden. Peru havnet sist i kvalifiseringen, og det etter å ha spilt uavgjort mot Argentina og Brasil, og slått Uruguay.

Så det er kanskje en så enkel greie som at de rett og slett er mye bedre forberedt sportslig og mentalt, enn europeerne. Sammenlignet med 48-timersreiser og kamper på humpete baner I Lima og La Paz, er et VM rene feriekosen

Kanskje det til og med har noe med stolthet å gjøre?

Publikum på Ullevaal fortsetter å synge «Alt for Norge» (færre og færre ,men uansett), og om «våre beste menn» som skal «ut i strid igjen». Kritiske Ullevaal-publikummere vil spørre om dette virkelig er våre beste menn –noen spør til og med om dette er menn i det hele tatt? Det er uansett få av dem som du ønsker å ved din side når stridens time kommer.

På spillerbussen England kjørte rundt med i Sør-Afrika sto det «we play with pride and glory», noe som har gjort FA sårbare for søksmål på grunn av svært villedende markedsføring.

I Uruguay heter det «Soy Celeste» – «jeg er lyseblå». Ingen krigsmetaforer om historiske epoker. Ingen svulstige markedføringsuttrykk. Heller ingen poesi. Bare en enkel, men krystallklar melding om hvem vi er, og hva vi er.

¡Soy Celeste!

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s